Skjult kamera - valgfusk i Israel?

De såkalte arabiske israelerne eller palestinerne med israelsk statsborgerskap utgjør rundt 20 prosent av den israelske befolkningen. Kun 49 prosent av disse stemte i det nylige israelske parlamentsvalget; et betydelig lavere oppmøte enn for den israelske befolkningen i sin helhet hvor 68 prosent stemte. Hvorfor valgte mange i denne velgergruppa å bli hjemme? Blant svarene finner vi Israels manglende demokratiske legitimitet blant palestinske-israelske velgere, loven fra i fjor som sier at Israel kun er en nasjonalstat for det jødiske folk, og aktivister fra den politiske høyresiden som har brukt skjult kamera i stemmelokalene.

Read More

Benjamin vs. Benjamin

Med få dager igjen til valget i Israel er det to politiske blokker som ligger an til å vinne. Blir det Bibi eller Benny? Eller hvorfor ikke begge deler?

Bildet viser Knesset og er hentet fra Unplash og tatt av  Rafael Nir

Bildet viser Knesset og er hentet fra Unplash og tatt av Rafael Nir

Den 9. april skal det holdes valg i Israel. Blir det den allerede sittende og korrupsjonsanklagede statsministeren Benjamin «Bibi» Netanjahu? Eller skal generalen (og nå politikeren) Benjamin «Benny» Gantz med sin nye politiske allianse Blått og Hvitt, stikke av med seieren?

Politikken i Israel med Bibi i spissen for partiet Likud har i løpet av de siste årene beveget seg mer og mer mot høyre. Valgkampen så langt har hatt høy temperatur, det rapporteres om at utenlandske private teknologiselskaper har, som under det amerikanske valget, brukt blant annet sosiale medier til å påvirke og fortsette den høyrevridde trenden.

På høyre / ytre høyre opererer Bibi og hans koalisjon bestående av ytterliggående partier som Det Jødiske Hjem. I sentrum / høyre av dagens israelske politiske spekter finner vi Benny, som prøver å appellere til så mange han kan for å fjerne Bibis koalisjon. På den israelske venstresiden ser håpet ut til å ha svunnet og har liten sjanse til å komme til regjeringsmakt.

Meningsmålinger

Noen ferske meningsmålinger publisert på tampen av valgkampen konkluderer med a Bibi’s Likud blir sittende med de samme setene (29 av 120), eller et par seter fra eller til i nasjonalforsamlingen Knesset.  Hvitt og Blått får mellom 28 til 31 seter basert på de samme målingene. Skal vi tro disse målingene blir resultatet jevnt.   

Et annet alternativ til dette utfallet er selvsagt mulig, om kanskje usannsynlig: Over halvparten av respondentene til en meningsmåling publisert at israelske Channel 13 mente at Benny kunne tenke seg å gå i koalisjon med Bibi om det kom til det. Etter hva Levanten erfarer er det ingenting fra Blått og Hvitt sine uttalelser som tyder på noe slikt.

Noe som kommer tydeligst frem av meningsmålinger er at venstresiden svinner.

Hatnuah, ledet av Tzipi Livni som ut gikk av Likud i 2005 for å danne alternative partier på venstresiden annonserte i februar at de ikke ville stille til valg i år. Arbeiderpartiet, en sammenslåing av partier på venstresiden, kan ifølge meningsmålingene håpe på svært lite, rundt ett dusin av 120 seter i Knesset. Alliansen «Zionist Union», dannet av disse to partiene ved forrige valg, endte som nummer to (med 24 seter i Knesset), ble oppløst i januar i år.

Det Politiske Systemet i Israel

Valget som holdes på tirsdag er for å velge medlemmer til Knesset (som er den israelske nasjonalforsamlingen bestående av ett kammer). Totalt skal det være 120 folkevalgte som skal sitte i fire år. Knesset er en lovgivende forsamling, og skal dermed velge Israels president og statsminister.

Det som er spesielt med Knesset er at forsamlingen består av mange små partier, ettersom sperregrensa er på kun 3,25 prosent av stemmene. Istedenfor å ha et to-partisystem som i USA, eller flere mellomstore til store partier som vi har i Norge, finnes det representanter fra et stort antall partier som tilslutt skal danne koalisjoner for å få makten i landet. Utfordringen og oppgaven til Bibi eller Benny dette valget blir derfor å samle så mange partier de kan, for å danne størst mulig koalisjon.

Benjamin Netanyahu. Bildet er hentet fra WikiMediaCommons

Benjamin Netanyahu. Bildet er hentet fra WikiMediaCommons

Benjamin Gantz. Bildet hentet fra WikiMediaCommons

Benjamin Gantz. Bildet hentet fra WikiMediaCommons

Bibi og Benny

Da Benjamin «Bibi» Netanyahu vant valget i 2009, vant han færre stemmer enn sin motkandidat Tzipi Livni. Men det som gjør Bibi til den gjengangeren han er innenfor israelsk politikk, er at han er en mester på å flette sammen større koalisjon som hvert valg har beveget seg mer mot høyresiden.  Bibi, som har forholdt seg til korrupsjonsanklager de siste årene, samt opposisjon på høyresiden for å til tider være forsonende overfor Hamas, spiller på sin personlige viktighet for Israels sikkerhet. De siste årene har han fått god drahjelp fra USAs president Donald Trump. Både ved å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad, flytte den amerikanske ambassaden dit, fjerne uttrykket «okkupert» i sin omtale av Gaza og Vestbredden i utenriksdepartementets rapport om menneskerettigheter, styrker Trump Bibi’s kandidatur som en dyktig statsmann opprettholder og forsterker båndet til USA, samt Bibis fremstilling som "mr.Security". Trump anerkjente også nylig israelsk herredømme over Golanhøydene (syriske områder som har vært okkupert av Israel siden krigen i 1967, og som regnes av flere Israelere som både en del av historiske Israel, samt et svært viktig militærstrategisk område). Dette var den seneste gavepakken til Bibi, noe han takket uttrykkelig for under en appell til AIPAC (American-Israeli Public Affairs Committee) i slutten av mars. [1]

Benjamin «Benny» Gantz kan ikke skilte med liknende seire. Benny Gantz er ny i politikken, men en israelsk general med lang fartstid i IDF (det israelske forsvaret), noe som gjør ham til en populær person i Israel. Gantz leder partiet «Israels motstandsevne», som ble dannet i desember 2018, og som sammen med partiene «Yesh Atid» og «Telem» danner alliansen Blått og Hvitt. Med unntak av lederen i Yesh Atid, Yair Lapid, som har bakgrunn som journalist og tidligere finansminister (under en koalisjonsregjering med Likud), er den øverste delen av listen med Knesset-kandidater preget av tidligere militære, israelsk politi, samt en tidligere høytstående offiser i etterretningstjenesten.

Gantz, med sin lange militære karriere kan neppe beskyldes for å være lite opptatt av sikkerhet, eller å være overgivende overfor Hamas, som regjerer Gazastripen. Dette blir blant annet gjenspeilet i en serie av Gantz’ kampanjevideoer som viser opptak fra rakettangrep på Gazastripen i 2014, med slagordet «Kun de sterke seirer».[2] Da Gantz først annonserte sitt kandidatur ble han anklaget for å danne et parti på venstresiden, selv før den politiske plattformen var lagt frem. Gantz har ikke dyrket noen mediapersonlighet i motsetning til Bibi, og kan muligens ha noe å tjene på dette. Som Financial Times bemerket nylig kan Gantz’ ro i kontrast til Bibis bombastiske fremtoning være verdifullt.[3] Av konkret politikk står Benny’s allianse for en begrensning av en statsministers posisjon til åtte år eller tre perioder, og en person som er dømt for alvorlige forbrytelser kan ikke stille til offentlige verv, muligens en henstilling til Bibi, som både har vært statsminister i 13 år, og er under etterforskning for blant annet korrupsjon. På andre nøkkelpunkter ligner Gantz’ allianse på andre partier på høyresiden: Jordandalen skal forbli under israelsk kontroll, fordrevne palestinere har ingen rett til å returnere til der de kom fra, og Jerusalem er Israels udelte hovedstad.

 

Etter valget tirsdag 9. april forventes det en hestehandel hvor den dominerende alliansen må vinne støtte fra de mindre partiene. Om Bibi går videre til å ble den lengst sittende statsministeren i Israelsk historie (Bibi ligger kun bak «Landsfaderen» David Ben Gurion med tre måneder), om en ny general inntar posisjonen, eller om venstresiden gjør et mirakuløst comeback på valgdagen gjenstår å se.

 


[1] https://www.youtube.com/watch?v=FHefjRUeF-E

[2] https://www.youtube.com/watch?list=PLzT23Np5hqT3hFo-6tAc-3zxLO748e1Lu&time_continue=25&v=7pLIvtsWVQU

[3] https://www.ft.com/content/b62c8796-56cc-11e9-91f9-b6515a54c5b1

Vannets viktighet i Midtøsten

Bildet viser hvor tørt det kan være i Midtøsten. Bildet er hentet fra Wikipedia, som hentet bildet fra NASA: https://en.wikipedia.org/wiki/Water_conflict_in_the_Middle_East_and_North_Africa#/media/File:Middle_East_Topographic_Political_EN.svg

Bildet viser hvor tørt det kan være i Midtøsten. Bildet er hentet fra Wikipedia, som hentet bildet fra NASA: https://en.wikipedia.org/wiki/Water_conflict_in_the_Middle_East_and_North_Africa#/media/File:Middle_East_Topographic_Political_EN.svg

Nyhetsbildet fra Midtøsten dekker ofte konflikter preget av ekstremisme, stormaktspolitikk og feilende diplomati, men mangler enkelte ganger fokuset rettet mot grunnlaget for fred og stabilitet. Et aspekt som vi i vesten ofte glemmer er kontrollen på grunnleggende og viktige naturressurser. 

Midtøsten er den mest utsatte regionen når det kommer til tilgang på vann. Området innehar kun 1 til 1,5 prosent av verdens ferskvannskilder og dersom ikke vannforvaltningen i regionen forbedres og fordeles bedre, kan mange av regionens innbyggere møte en tørr fremtid. Det kan medføre konsekvenser for befolkningen i Midtøsten i fremtiden.

I denne artikkelserien tar Levanten.no et dypdykk i vannsituasjonen i Midtøsten, og retter fokuset mot statusen til tre hovedkilder i regionen: Nilen, Jordanelva og Eufrat og Tigris.
Artiklene skal publiseres over en lengre periode og ta for seg ett og ett eksempel, i tillegg til å fokusere på politiske og regionale faktorer. Før vi tar for oss noen mulige scenarioer skal vi se nærmere på den generelle situasjonen i Midtøsten når det kommer til vann.

Bildet viser Nilen og er hentet fra Wikipedia.

Bildet viser Nilen og er hentet fra Wikipedia.

Viktigheten av vann

Det er ingen tvil om at tilgang til vann er viktig, men det vi i vesten ofte glemmer er at vanntilgangen i andre deler av verden er i større fare enn for eksempel i Norge. Tilgang til vann er viktig når det gjelder å dekke menneskers basisbehov. Forandringer i klimaet, krig og konflikter samt dårlig vannpolitikk i regionen har gjort fremtiden usikker for enkelte land og områder.

Vann er avgjørende for matlaging, tilgang til drikkevann, sanitet, jordbruk og produksjon av strøm. Menneskers dagligliv avhenger av vann, og dersom tilgjengeligheten reduseres vil det få store konsekvenser.

Oppsummering av rapporten:

·       I noen land overstiger mer enn halvparten av dagens vannuttak det som er naturlig tilgjengelig.

·       82% av avløpsvannet resirkuleres ikke

·       Total vannproduktivitet i Midtøsten og Nord-Afrika er omtrent halvparten av verdens gjennomsnitt

·       Risikoen for oversvømmelse og tørke øker og vil trolig skade de fattige uforholdsmessig.

·       Rundt 60% av overflatevannsressursene strekker seg over flere landegrenser, noe som kun kan løses av en rettferdig fordeling av ressursene.

Vannsituasjonen i Midtøsten

Verdensbanken publiserte rapporten «Beyond Scarcity: Water Security in the Middle East and North Africa” i 2017. Rapporten konkluderte med at Midtøsten (og Nord-Afrika) er verdens midtpunkt når det kommer til dårlig og kortsiktig bruk av vannressursene som er tilgjengelig. Land og områder som ikke er direkte knyttet til store vannkilder eller hindres fra å bruke vannet er de som umiddelbart lider mest.

Regionen sliter også med lengre tørkeperioder og flere oversvømmelser. Fenomener som styrtflod (plutselig og voldsom flom som følge av for eksempel mye regn) blir mer og mer vanlig. Et eksempel er Jordan, som i løpet av det siste året har opplevd en rekke styrtfloder som har tatt liv av over hundre mennesker sammenlagt.

Vann er lik makt

En annen viktig faktor bak tilgangen til vann er hvem som har makten over tilførselen. I den sammenheng er det ofte lett å tenke at det landet hvor elven eller vannkilden starter, er det landet som styrer vanntilførselen videre. Dette er ikke alltid tilfellet. Hverken Jordanelven eller Nilen springer ut i de landene som kontrollerer dem. Årsakene bak disse tilfellene er flere, og vi kommer til å ta et dypdykk i hver enkelt sak i de senere artiklene.

Vann i konflikt

Den siste store pådriveren av dårligere tilgang og kvaliteten på vann i Midtøsten finner vi i konflikt og krig. I løpet av de siste 100 årene har regionen opplevd flere konflikter enn de fleste andre, og dette har satt sine spor. Både når det gjelder rettighetene og tilgangen til vannet, men også kvaliteten på det. Krig medfører mindre fokus på god og effektiv vannpolitikk og regulering, samt ofte uønskede kjemikaler og stoffer i vannkildene. Det finnes kanskje ikke et tydeligere eksempel enn i enden av Eufrat og Tigris, i byen Basra. Her advarte blant annet Flyktningehjelpen at faren for kolera og diaré var høy, og kunne potensielt ramme 280.000 barn.

Følg med videre i serien om vann i Midtøsten.