Retur til Syria: Kortsiktig løsning eller langvarig stabilitet?

Syrere som flyktet til de regionale vertslandene Libanon, Jordan og Tyrkia, opplever et stadig større press til å returnere til Syria. Flyktningene, og deres potensielle retur, har nå også blitt brikker i et internasjonalt politisk spill – og det kan få uønskede konsekvenser.

Bekaa-dalen, Libanon: Mange av de syriske flyktningene i Libanon bor i uformelle teltleirer i grenseområdene mellom Libanon og Syria. Har de nå blitt brikke i et internasjonalt politisk spill? Foto: ©UNHCR/Elie Fahed

Bekaa-dalen, Libanon: Mange av de syriske flyktningene i Libanon bor i uformelle teltleirer i grenseområdene mellom Libanon og Syria. Har de nå blitt brikke i et internasjonalt politisk spill? Foto: ©UNHCR/Elie Fahed

Det syriske regimet gjenerobret Øst-Aleppo høsten 2016 og deretter opprørsbydelene rundt Damaskus vinteren 2018. Fremgangen ble muliggjort av en tung russisk intervensjon. Med dette gikk borgerkrigen i Syria inn i en ny, og til en viss grad, avsluttende fase. Med en ny dynamikk, grep særlig libanesiske aktører øyeblikket til å fremme krav om en snarlig retur av landets syriske flyktninger. Allerede sommeren 2017 ble humanitære aktører i Libanon maktesløse vitner til at Hizbollah tvang syrere, blant dem opprørere tilknyttet ISIL og al-Qaida, i grensebyen Arsal over grensa. I tillegg har stadig forverrede juridiske og økonomiske levekår akkumulert og bidrar til at flyktninger kan risikere å velge å vende tilbake til tross for at krigen fortsatt pågår.

Russisk – Syrisk initiativ

Det har imidlertid hersket usikkerhet rundt hvorvidt, eller i hvilken grad, det syriske regimet faktisk ønsker flyktningene velkommen tilbake etter syv års borgerkrig. Flertallet av flyktningene kommer fra områder som tidlig gjorde opprør mot regimet. Bashar al-Assad ga så sent som i august 2017 inntrykk av at Syria var bedre tjent med en lojal og homogen befolkning, enn en større befolkning med illojale elementer. I tillegg ga humanitære aktører, deriblant Flyktninghjelpen, uttrykk for at «Lov Nr. 10», som ble vedtatt i april i år, kunne hindre millioner av flyktninger i å vende tilbake som følge av konfiskering av eiendom.

 
EU, FN og humanitære organisasjoner har etterspurt reelle sikkerhetsgarantier for potensielle returnerende flyktninger. Og de har så langt uteblitt.
 

Nå har likevel pipa tilsynelatende fått en annen lyd. I juli, like etter toppmøtet mellom presidentene Donald Trump og Vladimir Putin, sendte det russiske forsvarsdepartementet forslag til Washington om felles organisering av retur av flyktninger. Parallelt har samarbeidsforholdet mellom det syriske regimet og henholdsvis libanesiske og jordanske myndigheter bedret seg. Libanons utenriksminister og leder av det kristne partiet den Frie Patriotiske Bevegelsen (FPM), Gibran Bassil, har ønsket det russisk-syriske framstøtet varmt velkommen. Han er blant de få. EU, FN og humanitære organisasjoner har etterspurt reelle sikkerhetsgarantier for potensielle returnerende flyktninger. Og de har så langt uteblitt.

Russland setter agendaen

Spørsmål om retur av flyktninger – gjerne i sammenheng med gjenoppbygging av Syria – har, siden Øst-Aleppo falt i 2016, i økende grad presentert EU – og Norge – for et dilemma. Fra en prinsipiell side vil europeiske aktører si seg enig med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) som anser retur som prematurt. I tillegg er man smertelig klar over at retur på det nåværende tidspunkt kan legitimere Bashar al-Assads fortsatte styre, noe som ikke er ønskelig fra et europeisk perspektiv.

 
For moderate og sentrumsorienterte partier i Europa kan retur til Syria tilsynelatende framstå som en et av flere tiltak for å hindre fortsatt vekst på ytre høyre.
 

Fra et pragmatisk ståsted er EUs vilje til å bidra med bistandsmidler myntet på syriske flyktninger i for eksempel Libanon, tynnslitt. Til tross for store bevilgninger, peker pilene stort sett i feil retning. Foruten økt tilgang til grunnskoleutdanning for flyktningbarn, finnes det ikke gode resultater å vise til. I tillegg til redusert betalingsvilje har høyrepopulistiske og innvandringskritiske partier i Europa vunnet frem i kjølvannet av flyktningkrisen i 2015. For moderate og sentrumsorienterte partier i Europa kan retur til Syria tilsynelatende framstå som en et av flere tiltak for å hindre fortsatt vekst på ytre høyre.

I dette grumsete vannet rører Russland. Russiske diplomater kritiserer EU for å bruke finansiering av gjenoppbygging som et pressmiddel for å fjerne al-Assad fra makta. Europeiske regjeringer står i en spagat mellom prinsipielle og pragmatiske beveggrunner og Russland vet å utnytte dette. Når Russland nå, sammen med Syria, setter retur på agendaen, setter de europeiske politikere i et svært vanskelig dilemma. For har europeiske politikere råd til å sitte igjen som dem som hindrer retur av prinsipielle årsaker, samtidig som egen befolkning tenker i mer pragmatiske baner?

Marginalisering 2.0?

Europeiske styresmakter befinner seg virkelig i en vanskelig situasjon. For det er god grunn til å holde tilbake støtte til gjenoppbygging og å ikke oppmuntre til retur på det nåværende tidspunkt. Timingen og den foreløpige innretningen på det russisk-syriske initiativet taler for seg selv. Initiativet ønsker å sementere al-Assads posisjon og bringe inn penger til den enorme gjenoppbyggingen som venter. Selv om Europa sitter på gjerdet har initiativet allerede medført økt aksept regionalt for al-Assads vedvarende rolle: Når Damaskus nå gir klarsignal for retur, ja, da står Libanon og Jordan først i køen for å gratulere al-Assad med å vunnet krigen.

 
Hvis retur finner sted slik Russland og Syria ønsker seg, vil dette kunne medføre økt sosial og økonomisk marginalisering langs de autoritære linjene som utgjorde  opphavet til opprøret
 

Det er imidlertid på det rene at det syriske regimet ønsker kontroll over hvem som returnerer og til hvor de returnerer. Dette kan tyde på at regimet ikke tar sikte på å reformere sitt svært autoritære styresett nevneverdig – noe som bør være foruroligende både på et prinsipielt og et pragmatisk plan. For opprøret i 2011 som ble etterfulgt av borgerkrig, ødeleggelse og fordrivelse startet av en grunn. I likhet med innbyggere i andre land i Midtøsten gikk syrerne til gatene for å protestere mot marginalisering, ydmykelse og manglende økonomiske muligheter.

Et av elementene i denne marginaliseringen var – og er – forvaltningen av eiendomsrettigheter. For opprøret tiltok i såkalte «uformelle forsteder» til storbyene Damaskus, Homs og Aleppo. I disse områdene var innbyggerne mer marginalisert og rettighetsløse enn den jevne syrer. Krigen har lagt disproporsjonalt mange av disse nabolagene i grus, samtidig som regimet har utarbeidet plan- og lovverk for å gjenoppbygging uten å konsultere de som bodde der. Hvis retur finner sted slik Russland og Syria ønsker seg, vil dette kunne medføre økt sosial og økonomisk marginalisering langs de autoritære linjene som utgjorde  opphavet til opprøret.

I et lengre perspektiv kan det være oppskriften på ustabilitet, nytt opprør og mer konflikt. Europa bør derfor tenke seg godt om før de spiller ball med Russland og Syria.